acceptedPage 1Page 1clockclosePage 1facebookPage 1Page 1linkedinPage 1Page 1searchsearchtwitterPage 1must-bg

Reidar Aulie (1904 - 1977)

På 1920- og 30-tallet fikk arbeiderbevegelsen mange tilhengere blant billedkunstnerne. Reidar Aulie tok aktivt del i kampen og det politiske engasjementet preget hans virke som kunstner. Han utviklet et fortellende billedspråk og skildret gjerne sosial urettferdighet. Aulie var en intellektuell kunstner, godt orientert i kunst- og litteraturhistorie og glad i å reise. Etter å ha latt seg influere både av tysk Neue Sachlichkeit-maleri og den sovjetiske sosialistiske realisme utviklet han etter hvert et mer naivistisk billeduttrykk med en tydelig bruk av kontrastfarger.

«Det første oljebilde som kom i min samling er «Et folkets hus bygges» av Reidar Aulie. Jeg husker det ble ervervet noen år før krigen brøt ut i 1940. Det var ikke så dyrt den gangen og folk var ikke særlig opptatt av kunst, så det var ikke så lett for kunstnerne å selge. Aulie og jeg kom godt overens.» (Halvdan Hafsten)

SHH.003.jpg#asset:11283

Et folkets hus bygges, 1935. Innkjøpt fra kunstneren

Et Folkets hus bygges malte jeg fordi jeg tror at arbeiderbevegelsen og sosialismen er det eneste som kan samle menneskene til arbeid for å hevde menneskelighet og fremme kultur. Alt var annerledes da jeg malte bildet enn det er nå. Det var på en måte (i alle fall tilsynelatende) enklere å være sosialist da. Jeg trodde på Sovjet og var overbevist om at arbeiderbevegelsen ville seire over fascismen med naturkraftens grunnlag og skape grunnlag for kultur. Det er bare enkle og klare tanker det går an å bygge videre på. Det innviklede og raffinerte er enslags tankens biprodukter som ikke viser veg videre frem.’ (Skrevet av kunster på oppfordring av Hafsten)

SHH.007.jpg#asset:11284

Grahesten, 1937. Innkjøpt fra kunstneren

‘Det er ikke så lett å definere hvorfor en har malt et bilde og hvorledes forskjellige opplevelser og sinnsstemninger er med og utformer idéen om et bilde. For meg skjer det også, til og med svært ofte, at et bilde skifter karakter unner arbeidet og blir til noe annet enn det jeg tenkte opprinnelig. Nå er det gåt flere år siden jeg malte «Grahesten». Og det kan jo hende at jeg har glemt et og annet. Men jeg husker at da jeg malte bildet var jeg svært opptatt av å lese Hans E. Kinck. Og jeg tror det var «Sneskavlen brast» som gjorde at jeg malte «Grahesten». Jeg har prøvd å skildre det ville i norsk natur og menneskers slit i karrige og barske forholl. Den trang til voldsomhet i uttrykket, som jeg nokk tror bildet vitner om har selvsagt rent menneskelige årsaker som det er umulig å definere.’ (Aulie)

SHH.011.jpg#asset:11285

Gustav, 1943. Innkjøpt fra kunstneren

'Gustav malte jeg unner krigen. Sommeren 1943 hadde vi fåt låne en gammel husmannsplass som tilhører en gård i Eidsberg hvor Karis kusine er frue. Nedre Thue het plassen. Vi hadde hittil bodd hjemme i Oslo hver eneste sommer etter at okkupasjonen begynte. Her på den lille plassen følte jeg endelig befrielsen ved å bo et sted hvor ikke gestapo kunne finne meg i første omgang. Det var en lykkelig sommer. Ikke bare fordi vi følte oss relativt trygge, men denne sommer var det så mye som hennte bl. a. i Italia som ga beskjed om at fascismen og nazismen gikk sin unnergang i møte. Like før vi måtte dra hjem igjen til Oslo arbeidet jeg med en tegning av et bakanal hvor en gammel sliter av en musiker trakterer et flygel mens folk danser, drikker, elsker, slåss og spyr i flygelet. Så reiste vi til Oslo. Da hadde jeg bildet av kelner Gustav som henger seg i blomster-guirlanden etter at festen er slutt helt klart i hodet og malte det med det samme jeg var hjemme i atelieret mit igjen. Noen nærmere definisjon av bildet kan jeg ikke gi.’ (Aulie)

SHH.020.jpg#asset:11286

Berg og dalbane, 1959. Innkjøpt fra kunstneren

‘Jeg har alltid vært opptatt av sirkus og marked. Hele det liv som utfoller seg her fascinerer meg. Menneskers trang til opplevelser ut over det hverdagslige. Jeg kan ikke riktig huske hvorfor jeg kom til å male «Berg- og dalbane», men jeg tror det begynnte med at jeg igjen hadde lyst til å male sirkusteltet og at jeg hadde lyst til å plassere noen mennesker oppe i himmelen. Dermed kom berg- og dalbanen med mennesker øverst oppe på en bakketopp like før de skal styrte ned mot jorden igjen. Så kommer utviklingen av buer i stigning og fall innover i bildet, fra det larmende markedsliv mot ensomhetens uendelighet. En utvikling av fargene fra det larmende til det stille. I linjene et komposisjonelt samspill av buer og vertikaler. Også mener jeg selv at det er noe i bildet som ikke direkte kan forklares. Noe som har med liv og død å gjøre.’ (Aulie)

SHH.191.jpg#asset:11287

Rasstedet, 1970. Innkjøpt fra kunstneren

‘Det hender ofte i vårt land at det går ras som tar med seg gård og grunn. Det er ikke av de store verdensbegivenheter, men for dem som blir rammet er det en grufull tragedie. De store verdensulykker er av et slikt omfang at det er umulig å fatte. Etter min mening umulig å skildre i et maleri. Jeg har malt et hjem, kanskje det var en idyll, som henger på randen av stupet. Skildringen av denne lokale ulykke er et symbol på den situasjon store deler av menneskeheten befinner seg i. Komposisjonen er skjev som motivet er det. Jeg kan si at bildet er bruddstykke av en meget, meget større helhet.’ (Aulie)

Artikkel og tekstinnsamling
Hanne Beate Ueland, avdelingsdirektør Stavanger kunstmuseum

Fotos
Et folkets hus bygges: Terje Tveit/AmS
Øvrige: Stavanger kunstmuseum