acceptedPage 1Page 1clockclosePage 1facebookPage 1Page 1linkedinPage 1Page 1searchsearchtwitterPage 1must-bg

Digital formidling

Les mer om utstillingen Bill Viola - Into the Light

Into the Light er Bill Violas første større museumsutstilling i Norge og viser seks videoinstallasjoner og seks skjermbaserte videoverk. I auditoriet vises et program med arbeider på videobånd fra perioden 1976-1991. Her kan du lese mer om de tolv verkene i utstillingen og se korte videoutdrag.

The Reflecting Pool (1977-79) vises på et gjennomsiktig lerret som henger midt i rommet, slik at man kan se videoen fra begge sider. Et basseng er synlig i skogbrynet. Kanten på bassenget er plassert omtrent midt i bildeflaten, slik at landskapet speiles i vannflaten. Lyden av en durende motor, sildrende vann, sirisser og fugleliv bryter det ellers stille bildet. En mann (kunstneren selv) kommer ut fra skogen og stiller seg på kanten av bassenget, vendt mot betrakteren. Han tar sats og gir fra seg et rop i det han hopper, men bevegelsen fryses før han når vannet. Mens bildet av ham falmer og forsvinner spilles en annen handling ut i vannspeilet. Dette verket har flere virkemidler som har blitt karakteristiske for Bill Violas kunstnerskap, som bruken av speiling, bilder som gradvis viskes ut, manipulering av tiden og en statisk kameraposisjon. Den faste kameravinkelen gjør at man kan legge stillbilder og opptak oppå hverandre (såkalt keying) for å forene ulike tidsaspekter i ett bilde. Men verket viser også hvordan Bill Viola bruker de tekniske grepene for å utforske åndelige og transcendente temaer.

Videotape, colour, mono sound. Projected image size 213,5x160 cm. 7:00 minutes. Performer: Bill Viola. © Bill Viola Studio


Reverse Television – Portraits of Viewers, (Compilation Tape) (1983-84) består av en serie med 44 videoportretter som senere ble redigert sammen til et femten minutter langt videoverk. Portrettene viser mennesker som sitter alene hjemme i sine dagligstuer og ser inn i kamera som om det hadde vært et TV-apparat. De er gjengitt i helfigur og det liggende formatet viser deler av interiøret. Lydsporet gjengir pusten deres og lyder fra utsiden av husene. Videoportrettene ble laget for å passe inn i overgangene mellom programmene. De ble vist gjennom dagen som 30 sekunders sekvenser mellom programmene i direktesendingen. Tanken var å bryte sendingens sammenhengende strøm og få seerne til å tenke over sin egen situasjon foran skjermen.

Videotape, colour, stereo sound; 15:00 minutes. Produced in association with WGBH New Television Workshop, Boston. © Bill Viola Studio


Videoinstallasjonen The Veiling (1995) består av ni transparente tekstilslør som henger fra taket med en drøy halvmeters mellomrom. To projektorer er montert på hver side av rommet og viser henholdsvis en mann og en kvinne som går mot og fra kamera. De er gjengitt i ulike kveldslandskap og beveger seg mellom mørke og opplyste partier. Projeksjonene «vandrer» gjennom slørene og møtes på det midterste. Dette bildet er det største, men også det svakeste og mest utydelige. Slørene bidrar til å materialisere lyset fra projeksjonene og gir dem et skulpturelt uttrykk.

Video/sound installation. Scrim size: 2.4 x 3.3 m each. 30:00 minutes. Performers: Lora Stone, Gary Murphy. © Bill Viola Studio


The Greeting (1995) er en ti minutter lang videoinstallasjon i ekstrem saktefilm. Projeksjonen er snudd på høykant slik at formatet blir stående. Et 45 sekunders opptak i 35 mm høykvalitetsfilm (300 bilder pr. sekund mot kinofilmens standardformat 24 bilder pr. sekund) er strukket ut til ti minutter. Dette grepet har etter hvert blitt et signum for Viola, med resultatet at betrakteren får mer tid til å studere bildet og dvele ved handlingen, detaljene og menneskenes kropps- og ansiktsuttrykk. Vi leser det nærmest som et maleri, samtidig som det bevegelige bildet lar gester og blikk komme til syne og gjør oss oppmerksomme på endringer i lys- og vindforhold. The Greeting bygger på et vanlig motiv innenfor renessansens og manierismens religiøse maleri; den bibelske fortellingen om møtet mellom den gravide Jomfru Maria og hennes kusine Elisabet, som snart skal føde Johannes Døperen. Det er inspirert av maleriet La Visitazione , ca. 1528–1529 av den italienske manieristen Jacopo da Pontormo (1494-1557).

Video/sound installation. Projected image size: 2.8 x 2.4 m. 10:22 minutes. Performers: Angela Black, Suzanne Peters, Bonnie Snyder. © Bill Viola Studio


Four Hands (2001) er en del av serien The Passions. Verkene i serien tar for seg fremstillingen av menneskelige følelser, slik de kommer til uttrykk gjennom ansiktsuttrykk og gester. I Four Hands er oppmerksomheten rettet mot hendenes vokabular. Fire skjermer står på en hylle festet til veggen. De svart-hvite videoene viser fire par hender fra tre ulike generasjoner. Videoene er tatt opp med et kamera for lave lysforhold. Dette skaper større kontraster mellom lys og skygge og gir hendene et skulpturelt uttrykk. Hendene beveger seg langsomt og former en serie forutbestemte gester som er hentet fra ulike kilder, som for eksempel Buddhistiske mudraer og engelske Chirologia-illustrasjoner. Det lydløse verket Four Hands har en meditativ stemning som retter betrakterens oppmerksomhet mot betydningen av det ikke-verbale språket.

Black-and-white video polyptych on four LCD flat panels mounted on shelf. 22.9 x 129.5 x 20.3 cm. Continuously running. Performers: Blake Viola, Kira Perov, Bill Viola, Lois Stark. © Bill Viola Studio


Catherine’s Room (2001) består av fem videoer på separate skjermer som er montert i en rekke på veggen. De kan minne om titteskap som viser samme rom og person, men i ulike tablåer. Rommet er sparsomt møblert med tomme vegger og en liten vindusåpning. En kvinne gjør yoga, syr, arbeider ved et skrivebord, tenner lys på et alterlignende bord og går og legger seg om kvelden. Lyset og treet utenfor vinduet forandrer seg etter tidspunkt på døgnet og årstid. Catherine’s Room er basert på en predella, et malt panel i underkant av en altertavle, fra senmiddelalderen av Andrea di Bartolo (1389-1429). Aktivitetene som utføres leder også tankene til østlig filosofi og buddhismens lære om å finne mening i avkall på sosial kontakt og gjennom mindfulness. Og kanskje får verket en ekstra aktualitet i en tid preget av sosial distanse og hjemlig isolasjon?

Colour video polyptych on five flat panel displays mounted on wall. 38 x 246 x 5.7 cm. 18:39 minutes. Performer: Weba Garretson. © Bill Viola Studio


Tristan’s Ascension (The Sound of a Mountain Under a Waterfall) og Fire Woman (begge 2005) ble produsert til en nyoppsetning av Richard Wagners opera Tristan und Isolde i 2004, i regi av Peter Sellars og under musikalsk ledelse av Esa-Pekka Salonen. Verkene tar for seg enkeltmenneskers møter med kraftfulle elementer som fossende vannmasser og ild. De vises på et stort lerret i stående format og er akkompagnert av et firekanals lydspor som spilles av med surround-teknologi og med et kraftig bassfundament. Lydteknologien og de arketypiske lydlandskapene skaper en omsluttende følelse i rommet og bidrar til å forsterke den kroppslige opplevelsen av verkene.

I Fire Woman ser vi silhuetten av en skikkelse foran en vegg av flammer. Hun beveger seg mot oss, tar opp begge armene til siden og faller ned i et basseng. Vi ser plasket og omsluttes av den øredøvende lyden. Flammene dør ut og erstattes av vannbassengets blålige overflate. Også her forenes ulike tidsaspekter. Mens lyden av brennende flammer og ilden foran oss gir opplevelsen av virkelig tid, beveger skikkelsen seg i saktefilm. Andre virkemidler er speilingen av motivet i vannflaten og opp-ned vendingen av opptaket.

I den ti minutter lange Tristan’s Ascension (The Sound of a Mountain Under a Waterfall) utspilles handlingen i reversers og i saktefilm. Det har en oppbygning som kan minne om det klassiske teater. De økende, kraftige vannmassene bygger opp dramatikken i bildet og trekker veksler på ideer om det sublime – en estetisk erfaring som er både fryktinngytende og behagelig. Lyden av fossende vann har en romlig klang, som om vi står i en hule eller mot en bergvegg.

Video/sound installation. Colour high-definition video projection; four channels of sound with subwoofer (4.1). Projected image size: 5.8 x 3.25 m. 11:12 minutes. Performer: Robin Bonaccorsi. © Bill Viola Studio


Video/sound installation. Colour high-definition video projection; four channels of sound with subwoofer (4.1). Projected image size: 5.8 x 3.25 m. 11:12 minutes. Performer: John Hay. © Bill Viola Studio


Overganger mellom ulike tilstander er et gjennomgående tema i Bill Violas kunstverk. Det lydløse video-diptyket The Innocents (2007) viser to unge mennesker som går gjennom et draperi av fossende vann og kommer ut i lyset. Bildene er svart-hvite inntil de kommer ut på den andre siden og blir kropper av kjøtt og blod. Vannet treffer skuldrene deres og skaper effekten av at de har englevinger. De er skarpt opplyst fra siden. Kontrastene mellom lys og skygge kan minne om renessansemaleriets chiaroscuro. Ungdommene ser seg granskende omkring, før de snur ryggen til oss og går tilbake inn gjennom vannet. De beveger seg mellom disse to tilstandene i en endeløs syklus. Verket er en del av serien Transfigurations og viser hvordan skikkelsene forandrer seg når de går gjennom vannet. Men vi kan også se tegn på en indre transformasjon, i øyeblikket hvor de innser at deres tilværelse i den fysiske verdenen er over og at de må tilbake inn i vannet.

Colour high-definition video diptych on two flat panel displays mounted vertically on wall. 91.4 x 111.8 x 10.2 cm. 6:49 minutes. Performers: Anika Ballent, Andrei Viola. © Bill Viola Studio


Mens flere av verkene i utstillingen utspiller seg innendørs i regisserte omgivelser, er landskap og naturfenomener også viktige i Bill Violas kunstnerskap. Under sine mange reiser har han oppsøkt landskap med ulik karakter og med en særlig interesse for naturfenomener som skaper optiske illusjoner. Videoverket Ancestors (2012) utspiller seg i ørkenen. Det er en del av serien Mirages som er filmet i El Mirage Dry Lakebed i Mojaveørkenen i California. En skjerm i stående format viser to personer som kommer gående mot oss, side ved side i et ørkenlandskap. Varmen fra bakken skaper skimrende bilder (mirages) i horisonten. Halvveis på sin ferd mot oss blir synet av dem nærmest utvisket av en sandstorm. Når støvet har lagt seg, blir de igjen synlige og fortsetter i samme takt. Dette er et verk som tematiserer en fysisk og mental reise, prøvelser i form av ytre naturkrefter og samhold mennesker imellom.

Colour high-definition video on flat panel display mounted vertically on wall. 155.5 x 92.5 x 12.7 cm. 21:41 minutes. Performers: Kwesi Dei, Sharon Ferguson. © Bill Viola Studio


En lydløs mønstring av kroppen er utgangspunktet for diptyket Man Searching for Immortality/Woman Searching for Eternity (2013). Det er en tokanals videoinstallasjon projisert på separate granittplater som står lent inntil veggen. To nakne, eldre mennesker kommer langsomt gående inn i bildet. De stopper rett foran betrakteren og begynner systematisk å undersøke sine egne kropper med lommelykter. Blikkene deres skaper fornemmelsen av at de ser inn i et speil. De avslutter med hodet, ansiktet og munnen. Lyser inn i kroppen etter svar. Til sist går bildet gradvis over til svart-hvitt, blir transparent, flimrer som en gammel svart-hvit TV og forsvinner inn i steinen. Den nakne menneskekroppen er et vanlig motiv i vestlig kunsthistorie. Men det er den idealiserte kroppen, arketypen, som har dominert kunsten frem til romantikken. Det er to aldrende, men fortsatt vakre og funksjonelle, kropper som står foran oss. Tegnene på aldring trekker inn tiden i verket og blir et memento mori – en påminnelse om livets forgjengelighet. Stillheten og den mørke bakgrunnen skaper inntrykket av at de befinner seg i en mellomtilstand. En tilstand av granskning eller selvransakelse, søkende etter en fortsettelse – en evighet eller udødelighet.

Video installation. Colour high-definition video diptych projected on large vertical slabs of black granite leaning on wall. 227 x 128 x 5 cm each. 18:54 minutes. Performers: Luis Accinelli, Penelope Safranek. © Bill Viola Studio


Det nyeste verket i utstillingen setter en rekke hverdagslige handlinger inn i et syklisk system. Chapel of Frustrated Actions and Futile Gestures (2013) viser ni ulike tablåer på separate skjermer. Tablåene er enkle og stiliserte. Situasjonene som utspiller seg virker meningsløse, men utføres på en måte som gir dem en rituell karakter. Videoene er loopet slik at det ikke er noen begynnelse eller slutt, og handlingene gjentas i det uendelige. En kakofoni av lyder sendes rett ut i rommet; lyden av sildrende vann, av spadetak og en hånd som treffer et ansikt med kraft. På den midterste filmen fylles en glassbolle med vann, men en sprekk gjør at vannet langsomt lekker ut igjen. Mannen som trekker en vogn oppover en grønn bakke fører tankene til den greske myten om Sisyfos. Han ble straffet av gudene til å rulle en stein opp på et fjell, miste grepet på toppen og gjenta handlingen i all evighet.

Video/sound installation. Nine channels of colour high-definition video on a 3 x 3 grid of flat panel displays; nine channels mono sound. 183 x 306 x 9 cm. Continuously running. Performers: Tomas Arceo, John Brunold, Cathy Chang, John Fleck, Joanne Lindquist, Tim Ottman, Kira Perov, Valerie Spencer, Ivan Villa, Bill Viola, Blake Viola. © Bill Viola Studio


Tekst: Helga Nyman