FRIDA HANSEN

Internasjonal Art Nouveau i Stavanger

Frida Hansen (1855−1931) var en av våre fremste tekstilkunstnere med en betydelig internasjonal karriere. Interessen for veving var knyttet til revitaliseringen av den norske vevtradisjonen og Hansen var som mange i sin tid sterkt inspirert av eldre norske åklær. Hun lærte seg gammel oppstadvevteknikk og dro rundt på Jæren og i Ryfylke for å lære om plantefarging av garn. Samtidig var hun godt orientert om sentrale kunstneriske impulser fra Europa, ikke minst art nouveau.

Teppene som er utstilt i dette rommet inngår i Stavanger kunstmuseums samling, enten i form av deponier eller innkjøp. Arbeidene spenner over en stor del av hennes karriere, med det imponerende Semper Vadentes fra 1905 som et høydepunkt. Teppet viser fire kvinner som vandrer gjennom et langstrakt landskap med ulike attributter i hendene. Motivet har vært tolket som en beskrivelse av egen livsvei og er relatert til et landskap Hansen kjente godt. I 1930 uttalte hun til Stavanger Aftenblad: «De fire kvinner som vandrer gjennom livet på mitt ‘Semper Vadentes’ har jeg risset opp med Jæren som bakgrunn, langt ute ser man sjøen som de går mot.» I teppets nedre kant kan vi lese: «Semper Vadentes. Semper Agentes. Semper e natu in vitam ad aeternum. Domine». En norsk versjon av teksten finnes på kartongen til vevnaden: «Altid ildende. Aldrig hvilende. Bort fra vuggen, ud i livet, ind i evigheten. O Herre.»

Et annet sentralt billedteppe er Danaidernes kar fra 1914. Til dette teppet valgte Frida Hansen et klassisk motiv basert på gresk mytologi. Vevd inn i teppet er ordene Poena Danaidum, som henviser til den straff Danaos’ døtre fikk etter å ha drept sine kommende ektemenn. De femti døtrene måtte til evige tid fylle vann i et bunnløst kar. Motivet viser hvordan Hansen lot seg influere av aktuelle tendenser i billedkunsten. De høyreiste sypressene kan minne om den sveitsiske maleren Arnold Böcklins (1827–1901) kjente maleri Die Toteninsel fra 1880 som var et populært maleri på begynnelsen av 1900-tallet. De stiliserte bølgene i nederste del av teppet viser hvordan hun som flere samtidige kunstnere lot seg inspirere av japanske tresnitt.

Et av Hansens viktige tilskudd til den internasjonale vevkunsten var den spesielle transparente teknikken hun utviklet. Dette var tepper som ble vevd for å henge i folks hjem, gjerne som romdelere eller portierer. Den gjennomskinnelige effekten oppnås ved bruk av ullgarn både i renningen og innslagene. Ullfibrene fester seg til hverandre og det blir mulig å lage mellomrom mellom innslagene slik at lyset skinner igjennom. En av transparentene har tittelen Havfruer, et motiv vi også ser i billedteppet Havfruer som tænder månen. Slike mytiske kvinneskikkelser som utgjør en tenkt forbindelse mellom menneske og natur var et kjært motiv i art nouveau-perioden. Det samme var de mange blomstene som dominerer hennes vevkunst. Hansen var selv en aktiv gartner som ung og gjengir en rekke identifiserbare arter i sine tepper.

I forbindelse med renoveringen av Stavanger Domkirke er Olavsteppet fra 1931 deponert i museet. Dette var det aller siste teppet Frida Hansen vevde og ble innkjøpt i 1934 etter en innsamlingsaksjon. Motivet fremstiller en knelende konge flankert av kirkens og statens representanter. I teppets overkant har hun vevd inn Welhavens dikt om Hellig Olav:

«Hellig Olaf stod ved fjor med sin hær
Pinsefest var for hånden
Alskens løv og blomster artede sig der
Fagert under Folgefonnen.»